Du kan umulig eie skam i livet, Live Landmark

Mye har vært sagt og skrevet om deg, og selv om jeg aldri har møtt deg har jeg dannet meg et bilde. At du personlig skulle bekrefte mitt inntrykk hadde jeg vel aldri trodd.
Som tidligere journalist er du rå på å markedsføre deg selv og din millionbedrift.
Du har etablert en svært god næring basert på din egen sykdom og tilfriskning.
Det har jeg ikke problemer med. Men vi er mange syke som har prøvd de metodene du selger. Mange har sikkert fått et bedre liv, men dette gjelder på langt nær alle.
For nøyaktig tre år siden prøvde jeg LP, og ble etter noen måneder bare sykere.
Jeg har tidligere skrevet om Min LP historie her på bloggen.

For et par dager siden fikk du igjen spalteplass. Om kronikken din er god eller dårlig blir jo en smakssak. Det som overrasker er at du – selv om du baner deg vei som en anleggsmaskin – ikke er spesielt god til å ta kritikk. Mannen min, Geir, utvekslet synspunkter med deg på twitter om den kronikken, fordi han mente du hadde en litt dårlig skjult agenda i fht å selge LP. Jeg twittrer ikke, men har da skjønt at det er et fora hvor det er greit å ikke være enig. Han skrev også i et tilsvar til deg at han har en ME-syk kone.
Du tilbød han å ringe deg, noe han selvfølgelig ikke gjorde.

I stedet for er du frekk nok til å finne hans telefonnummer og ringe ham.
For å fortelle at det er nytt for deg at LP kan ha følger som gjør at syke blir sykere.
Og du forteller at bortsett fra meg, har du kun hørt om to andre (begge har vært tydelige i media i forbindelse med ME-saken) som har blitt sykere i etterkant.

Og for å fortelle ham at hvis det er riktig at kona hans ikke ble frisk, er det fordi hun – altså jeg – ikke gjør LP riktig.
Det er vanskelig å tolke dette utsagnet som noe annet enn at jeg selv er skyld i at jeg fortsatt er syk.

Du kan umulig eie skam li livet, Live Landmark, når du uten skrupler inviterer meg og mannen til å være observatører på et av dine kurs. Vi kunne også få lov til å komme til en gratis samtale. Har jeg eller mannen min gitt deg noen signaler om at vi ønsker å delta eller involvere oss i noe som har med ditt virke å gjøre? Nei, jeg kan ikke huske det. Du har ingen rett til å invadere meg og mitt liv.
Du er rett og slett ikke invitert.

- Jeg gir Live Landmark en uke på å komme på banen med en eller annen synlighet i media, sa jeg til Geir da Jørgen Jelstad 20. september åpnet bloggen  “De Bortgjemte” som en forsmak på boka han har skrevet.
Det tok seks dager, jeg vant veddemålet. Heldigvis for Geir ble ikke kostnaden stor.
Alle de som har blitt sykere etter et LP kurs har måtte betale en betydelig høyere pris.

Årstidsskifte

Når årstidene skifter sier vi takk for nå, til noe, og ønsker noe nytt velkommen. Villvinen har vokst uhemmet i sommer – der vi egentlig trenger den minst. Men det gjør ikke så mye, den skal få boltre seg på uteplassen …

Smil

Jeg smiler. Hviler og smiler. Passerer et speil og smiler. Ser igjen, og smiler ekstra bredt. Nå er det ikke uvanlig at jeg smiler – det gjør jeg titt og ofte. Smilene er i perioder ganske matte, bleke og forsiktige. …

Jeg, meg og mitt håp del 2

Da har hodet tenkt ganske ferdig, og jeg skal skrive den vanskelige del 2.
Takk alle lesere for tilbakemeldinger her på bloggen, på fb og mail.
Det som går igjen i kommentarene er at den som leser kjenner seg igjen. Det er jeg utrolig glad og stolt over. Tilbakemeldingene sier også noe om hvor vanskelig det er å formidle til omverdenen hvordan det er å være ME-syk. Jeg anbefaler deg å lese kommentarene til Jeg, meg og min sykdom del 1, fordi det kommer fram flere historier enn min. Men ha i bakhodet at historiene aldri blir komplette for andre enn dem som lever dem.

Hvordan er ståa i dag? Hverdagen min består mye av tilpasning og planlegging. Heldigvis er jeg utstyrt med et løsningsorientert hode. Men jeg også altfor flink til å tøye strikken.
Mens jeg var i jobb omga jeg meg med post-it lapper og drakk cappuccino i et forsøk på å holde hjernen i gang. For ordens skyld – jeg liker ikke kaffe. Da jeg i korpset fikk problemer med å marsjere fordi jeg var svimmel og sjanglet litt, kjøpte jeg meg nye sko – med bredere og stødigere såle. Det gjorde jeg tre ganger.

Ørepropper, sovemaske og elektrisk varmepute er de viktigste redskapene i min hverdag. De er i bruk rundt 14 timer i døgnet,minimum, fordelt på natt og to faste runder i senga i løpet av dagen. Faste, fordi det å måtte hvile fremdeles ikke er spesielt lystbetont. Jeg er stort sett husbunden, Et ærend ut av huset en gang i uka er maks av hva som er overkommelig.
Skarpe lyder, lyder som lager vibrasjoner, ujevnt underlag og lukter er ting som virkelig gjør meg dårlig. Mannen hadde laget lasagne – den gikk i søpla, han hadde brukt for luktsterke krydder, og jeg ble kjempedårlig.

Ja, så var det håpet, da.
Generelt ligger håpet ligger i all den forskningen  og alt det fokuset som sykdommen får om dagen. Etter at ME i veldig mange år har vært en tabubelagt sykdom,er filmen “Få meg frisk”, bloggere som legen Marias Metode og den snart kommende boka “De bortgjemte” med på å skape åpenhet og økt kunnskap. I tillegg kommer utrettelig arbeid fra ME-foreningen og mange, mange bloggere.

For meg personlig ligger håpet i behandlingen jeg får hos fantastiske leger og medisinsk personell ved Lillestrøm Helseklinikk. Det er fantastisk å bli tatt på alvor. Å oppleve en lege som tror på deg, og som er interessert i å hjelpe deg til å bli frisk. Eller så frisk som mulig. Da jeg spurte om prognosene, svarte legen: noen blir helt friske, mange får en betydelig økt livskvalitet, noen klarer vi ikke hjelpe. Det syns jeg er rene ord for pengene – jeg har sluttet å tro på kvikk-fiks og mirakelkurer.
Jeg har gått til behandling hos LHK i 9 mnd nå, og må innrømme at det er dager det ikke er like lett å holde motet oppe, for dette går tregt – veldig tregt.
Men det er viktig å presisere at jeg ikke har gitt opp! Men jeg forbeholder meg retten til å ha dager hvor jeg er deppa og motløs.
Er det så rart? Med et funksjonsnivå som i snitt ligger på kanskje 20 -30% (tillegg: mannen mener jeg har et urealistisk høyt bilde av egen funksjonsevne – og har lagt til en kommentar) av den jeg er som frisk, er det lov å sørge litt over årene som bare blir borte. Livet som skulle ha vært så annerledes.Tapet av kontakt med mennesker som sto meg nær.  Å skulle være så fordømt lykkelig hele tiden blir for meg et selvbedrag.

For jeg, og de nærmeste rundt meg, vet at det ikke er den holdningen som er rådende. Men det er lov å gruble litt, tenke, gå i dybden. Det har jeg alltid hatt behov for, selv om det ikke er det de først tenker på, de som kjenner meg litt mer perifert.

Om ett år, om to eller tre; jobber jeg, spiller klarinett og marsjerer stødig i lekre svarte sko st. 36, eller går på ski. Drar utenlands, går sist hjem fra fest etter å ha danset swing hele natta. Og dagen etter finner du meg på sportrening med hundene. Ukrutt forgår ikke så lett.

Takk gud for Google

Med PC’er tilgjengelig hele tiden behøver vi ikke lenger snakke så mye sammen, mannen og jeg.

Å legge skylden på Google er vel litt drøyt. Men dette verktøyet preger definitivt hverdagen vår. Vi har Gmail og Gkalender. Vi sender hverandre mail – ja det er en god måte å være sikker på at beskjeder når fram på.  Eller vi bruker den til å utveksle linker og informasjon om dette og hint. Så kan det leses når det passer.

Kalenderen hjelper til med å holde styr på tilværelsen. Vel, nå er min hverdag latterlig enkel i så måte, men det er hukommelsen også. Og når jeg ikke husker i hvilken by mannen er i for øyeblikket, ja så sjekker jeg vår synkroniserte Gkalender. På den måten slipper jeg å spørre hvordan været er i Trondheim når han befinner seg i Stavanger. Hvis jeg ikke husker hvor Stavanger er søker jeg i Google Maps.

Når jeg orker, lurer jeg stadig på ting.  Det kan være ting jeg har visst som jeg nå har glemt, eller ting jeg aldri har visst, eller ikke visste at jeg lurte på. Da googler jeg.
Også jeg da, som lenge tviholdt på Store Norske Leksikon. Men gjør man det i 2011 er man ikke lenger oppdatert, såpass har jeg skjønt.
Diskusjoner og uenigheter legges forbausende fort døde etter en kjapp sjekk på Google. Så jammen er det ikke et verktøy for husfreden også!
Google + skal hjelpe meg til å holde orden på nettverk og venner. Det høres virkelig lovende ut, jeg gleder meg til å kjenne så mange at jeg ikke klarer å holde orden på dem.

Hvordan vi klarte oss uten Google blir mer og mer en gåte. Men hvis jeg skal være på den sikre siden, er det bare en ting som funker; jeg sender en sms: – Sjekk mail!

Jorden rundt på 40 minutter

I Husfruens kollektiv foregår det til stadighet samtaler og kontroverser.
(Forvirret? Når jeg vil mer enn kropp og hode kommer de indre samtalene…)
I dag var det faktisk fred, ro og harmonisk enighet som rådet kollektivet.- Da har jeg lagt en plan, sa Husfruen. – Det står tre viktige gjøremål på dagens liste. Apoteket, hundelufting og borgergleden – forhåndsstemming på biblioteket. Overkommelig? – Ja, sa kollektivet,ledet an av kroppen, i dag er det overkommelig. Og det er så nydelig vær ute, vi vil gjerne ut en tur! Husfruen samlet sammen alle nødvendige rekvisitter, og ut av huset og inn i bilen bar det. Etter en kjapp tur på apoteket var bydelens nærsenter neste stopp. Bilen ble parkert, hundene koblet til båndene, det var klart for dagens lille ekspedisjon.

- Kan jeg få klappe? Mot Husfruen kom en mor med stor mage, baby i vogn og; – Jeg heter William! – Hei William, ja, du kan få klappe hvis du får lov av mamma. Joda, han fikk lov til det, og strakte etter Husfruens veiledning en hånd fram så hundene kunne snuse. – Det er sånn hundene finner ut hvem du er, sa Husfruen, og roste ham også fordi han var så rolig og flink med hundene. William klappet og koste i noen sekunder.
- Vil du se hvor fort jeg kan løpe? Det ville selvfølgelig Husfruen gjerne, men rettet igjen et spørrende blikk mot mor. Så løp William; 5 år kanskje, så fort han kunne nedover bakken og rundt svingen. Han hadde olabukser, nye joggesko og blå T-skjorte. Det lyse håret gjorde en bråstopp i panna, en bråstopp som antagelig for all fremtid ville gjøre stylingprodukter overflødig.

På et vips var William tilbake og ville klappe og kose mere. Men både hundene og Husfruen følte behov for å komme seg videre. Dessuten hadde hilsingen og praten medført propp i gangveien; det var en ganske travel gangvei fredag formiddag i fint vær. Husfruen og familien hennes bor i en bydel i Oslo hvor over 40% av befolkningen har ikke-vestlig bakgrunn.  Det er mange som bor her som ikke ønsker å komme i nærkontakt med hund, og det må så langt det lar seg gjøre respekteres. Men William var ikke helt klar til å gå. – Jammen, det er bare den ene hunden som har snust på begge hendene, den andre må også! Mor måtte himle litt med øynene av sønnen sin. – Vi treffes sikkert igjen en annen gang, sa Husfruen, og da lover jeg at du skal få hilse ordentlig på begge hundene. William ble med mor, Husfruen og hundene fortsatte i motsatt retning, og på gangveien fløt trafikken igjen som normalt.

- Vær litt tydelig nå da! Det var kroppen som ropte til Husfruen. Det var mange spennende lukter ute denne dagen, og hannhunden Barco var litt yr i hodet av alle inntrykkene og kunne ikke komme fort nok fram. – Husk hva legen har sagt, vi må passe på å gå sakte nok! Husfruen var også litt yr i hodet av inntrykk. Fargerike mennesker, fargerike klær. Hunder, katter og en ungskjære som satt på en grein og skvatret på det lille følget som passerte. – Ops, sa plutselig hodet, skolen har friminutt! – Hører det, sa Husfruen, vi ser rett fram og later som om lyden ikke er der. Det gikk ikke helt som avtalt, for i noen trapper satt elever og hadde strikketime ute. Det var et så koselig syn at Husfruen ikke kunne la være å smile og kikke litt ekstra.

De luktes før de sees, parsellhagene denne dagen. Det luktet solvarme urter og grønnsaker lang vei, og selv om Husfruen er litt var for sterke lukter måtte hun stoppe og trekke inn dufter fra hele verden. I den lille parsellhagen summet det av mange språk. Kaffe og røyk ble inntatt på slitte plaststoler, mens andre holdt på å fordele markens grøde.
Husfruen nøt følelsen av å være på et annet kontinent.
- Iiik, nei, de kommer! Fort deg. Åh, se hunder- kan jeg klappe? To småjenter farer forbi. Ranslene hopper og spretter, og etter lyden å dømme kan det ikke være stort mer enn pennal og en tom matboks i dem.
I rasende fart forteller de at de blir jaget av noen andre jenter, og at det er veldig dumt. – Men, sier den ene litt lurt, hun er kledd i rosa fra topp til tå, har svarte strittemusefletter som danser, og i munnen hennes kjemper små tenner, store tenner og tomrom om plassen. – Vi stikker bare hjem, så får de ikke tak i oss. Men de er skikkelig slemme altså!
Den andre jenta lurer på hva hundene heter og hvor gamle de er. Husfruen svarer etter beste evne, for nå begynner det å gå på stumpene løs. Men plutselig farer jentene hylende av gårde, roper hadet! og får igjen et forsprang på “de slemme”
- Nå er det nok! sa hodet til Husfruen. Nå skal det ikke stoppes mer enn nødvendig, og jeg nedlegger forbud mot mere snakking. – Jammen det er så koselig, sa Husfruen – dette er verden! – Jadada sa hodet, men husk at det er en viktig ting som gjenstår; borgergleden. Du har bestemt deg for å forhåndsstemme for å slippe å stå i kø på valgdagen. Nå har du brukt så mye energi og krefter, så stemmer du på feil parti så skyld ikke på meg.
- Hva stemte du? spurte kroppen da Husfruen kom ut fra biblioteket. – Hemmelig valg! sa Husfruen, men nå bærer det rett hjem og rett til sengs. Kroppen var enig. Det er krevende å reise jorden rundt på 40 minutter.

Vår Herres klinkekule

Vår Herres klinkekule får støtte av gamle versjoner av historien og bibelen. Det er jammen på tide.