Domonsteret og den store stillheten

Vi bor i et land hvor vi, hvis vi ønsker det, kan oppsøke steder som gir oss den freden og roen vi ønsker. Selv om du bor mitt i byen må du ikke reise langt. I andre dele av verden betraktes stillhet, fred og ro som en luksus det ikke er alle forunt å få en bit av.

Selv har jeg blitt mer og mer opptatt av støy. Eller rettere sagt – å unngå den. Hva som oppleves som støy er selvsagt svært individuelt, min opplevelse henger sammen med at jeg er syk og som følge av det har blitt fryktelig lydsensitiv. Jeg har dager hvor knatringen fra mannens PC i sofaen ved siden av gjør vondt.  Eller når noen dusjer og det plasker i rørene. Eller kjøkkenlyder – listen er uendelig lang.

Hytta vår ligger i et område hvor de fleste hyttene eies av pensjonister = lite støy. Det er ingen slalombakker eller  afterski i nærheten = lite støy. Hytteområdet har strøm, men vann hentes i pumpa borti veien, og doløsningen er enkel. Rett og slett; innedo ute.

Helt til jeg fant ut at det hadde vært fristende med et litt enklere hytteliv.  Mannen har ikke vært vanskelig å bearbeide, det er ikke alltid like morsomt å måtte tisse ute i -20 grader og kuling. Etter å ha satt meg grundig inn i informasjon på nettet, fant jeg en løsning for våre behov; et Cinderella forbrenningstoalett. Navnet er jo genialt, for alt av vått og tørt avfall blir til aske, og det i et rom som er ganske godt og varmt.

Så vi gledet oss til å prøve det nye vidunderet, som etter første prøve viste seg å være et monster. Renslig og lett å bruke, bevares, men for et støynivå! Det er det ingen av testene jeg har lest som fremhever. For her er det forbrenningstid på 70 minutter (det durer og går) og nedkjølingstid på ca. 90 min (det durer og går enda mer) Og dette bare etter at en har besøkt stedet. Trenger jeg si mer…

Så satt vi der da, på terrassen og skulle nyte Den Store Stillheten som vi har lært oss å sette sånn pris på når vi er her oppe. Vi har for eks. valgt å ikke ha TV – å ikke høre annet enn fuglekvittring og susing i tretoppene har blitt luksus for oss.

Etter intense forsøk på å overse lyden, som var der selv om vi gikk flere meter unna (det sier vel noe om hvor stille det er her), begynte jeg å bli desperat. Så, vill i blikket og med tårer i øynene over ikke å kunne rømme fra lyden, løp jeg inn på badet og røsket ut kontakten. Møkk fikk bare være møkk – her skal det være stille!                Det gikk bare et brøkdels sekund før det gikk opp for meg.

Domonsteret har batteriløsning som trår inn ved strømbrudd. Jeg hadde ikke noe valg. Det måtte ta den tiden det tar. Jeg taklet det ved å utstøte en hysterisk latter, og sporenstreks innføre samkjøring av dobesøk for store ting.

Eventyret om Cinderella svarte ikke til forventningene, og snart skal hun forhåpentligvis få sove. Lenge.

Reklame