Jeg husker i bilder og lyd

Det var rart å se seg selv på trykk i en av landets største aviser i går.
For på bildet ser jeg ikke meg selv, eller Geir. Det jeg ser er to mennesker som gjør det samme som mange andre hundretusen har gjort de siste dagene – markerer hendelsene den 22. juli med blomster, lys og en stille stund.

Geir og jeg ved Fredssenteret (foto Berit Roald/Scanpix)

Det jeg husker best fra 22. juli og fra dagene som følger, er i lyd og bilder.
Vi hørte lyden av smellet her hjemme – jeg syns det var et rart tordenskrall.
TV-bildene som ruller over skjermen, synet av et ødelagt Oslo. Skadede som løper i alle retninger. Senere kom statsministeren på skjermen. Jeg var så imponert over hvordan han greide å stå så trygg i alt dette – han var jo rammet fra flere kanter.

Bildene fra Utøya, mange små skikkelser i vannet – på desperat jakt etter sikkerhet.
De første gangene de bildene ble sendt måtte jeg snu meg bort. Lyden og bildene fra de ødelagte bygningene i regjeringskvartalet var nesten vanskelig  å forholde seg til.

Bildene av den unge, utrolig sterke AUF-lederen som satt i domkirken og så så hjelpeløs og fortvilet ut der han satt. Jeg tenkte; han burde hatt en trygg kvinne ved siden av seg, En han kunne lent hodet sitt på, en som hadde lagt en hånd på armen hans når han hadde som tyngst der på første benk i Domkirken. Så eksponert, så sårbar.

Bildene av alle de flotte ungdommene som ble intervjuet. Alle fortvilet, redde, men veldig klare i sitt budskap – dette skal vi vinne. Vi skal ta Utøya tilbake.
Mon tro om det var noen der til å ta vare på dem etter at de hadde blottlagt sin frykt og fortvilelse i TV-ruta?
Bloggerne som veldig tidlig delte sine sterke, sterke opplevelser.
Tankene som tidlig dukket opp i hodet mitt; denne mannen har en mor, en familie.
Bildene jeg har i hodet av de som omkom i de ødelagt bygningene i Oslo. Alle de som var heldige, som hadde ferie eller hadde reist hjem fra jobb, og trodde det ville bli en helt vanlig fredagsettermiddag i Oslo om sommeren.

Tv-bildene fra rosemarsjer over hele landet. Fantastisk! Kongefamilie og regjering som står så ubeskyttet og sårbare midt inni et folkehav jeg ikke hadde trodd var mulig. Modige, lille Norge.

Tirsdag 26. juli på formiddagen kjørte Geir og jeg ned til Vestbanen, for å ha kort vei til fredssenteret. Vi hadde med oss røde roser og lys.
Selv om jeg bor bare 20 min kjøring unna Oslo sentrum, har jeg ikke vært der på over to år. Men dette var viktig – jeg måtte inn for å legge igjen min hilsen.
Det var ikke mange mennesker der, og det hersket en ro som var til å ta og føle på.
Men jeg husker at det klikket i store kameraer, og at jeg ble litt irritert over den – for meg – sterke lyden.
Det var sterkt å være ved monumentet ved Fredssenteret. Blomster,lys og bilder.
Denne roen. En liten jente i sommerkjole som løp rundt, lykkelig uvitende.
Og tårer. Mange tårer. Følelsen av mennesker som holder sammen og vil hverandre vel. Sterkt.
Da Geir og jeg skulle tilbake til bilen ble vi stoppet av en fotograf. Hun nærmet seg forsiktig, fortalte at hun jobbet for Scanpix og at hun hadde tatt bilder av oss. Lurte på om det var greit for oss hvis et bilde ble solgt og kanskje kom på trykk. Og om vi ville oppgi navn, og si hvorfor vi var der. Vi måtte tenke oss om, både Geir og jeg. Dette var vi ikke forberedt på, vårt ærend handlet jo ikke om oss. Men fremdeles litt satt ut av følelser ga vi svar på det hun lurte på. Og tenkte ikke mer over det, før svigermor ringte i går og fortalte at det var bilde av oss i Aftenposten.
Jeg syns det er et fint bilde, fotografen har fanget følelser der og da. På trykk var bildet var satt inn i en fin fotomontasje med stemningbilder fra Oslo.

Vi ble en bitteliten del av dokumentasjonen rundt hendelser vi aldri kommer til å glemme,og som har stor betydning for resten av Norges liv som en liten, litt godtroende nasjon.
Jeg håper vår håndtering av en slik handling kan fortelle verden noe om alternativer til vold.

Advertisements

2 thoughts on “Jeg husker i bilder og lyd

  1. Sikkert rart å se seg selv på trykk på den måten.
    Jeg synes det er flott å se små barn som ikke skjønner noe av det som er skjedd danse og le i lyse, lette sommerklær. Det er en fin kontrast til alt det vonde som er skjedd. Et tegn på liv og en frisk framtid som venter oss.

    • Hei Medlivetpaaslep 🙂 Ja, det er noe befriende med barn og deres måte å forholde seg til ting på. Det er viktig å kunne smile og le selv om det er tungt rundt oss. Jeg blir glad av når jeg hører om ungdom som enten var på Utøya, eller på annen måte ble rammet, nå deltar i Norway Cup, gjør vanlige ting og er sammen med gode venner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s