Jorden rundt på 40 minutter

I Husfruens kollektiv foregår det til stadighet samtaler og kontroverser.
(Forvirret? Når jeg vil mer enn kropp og hode kommer de indre samtalene…)
I dag var det faktisk fred, ro og harmonisk enighet som rådet kollektivet.- Da har jeg lagt en plan, sa Husfruen. – Det står tre viktige gjøremål på dagens liste. Apoteket, hundelufting og borgergleden – forhåndsstemming på biblioteket. Overkommelig? – Ja, sa kollektivet,ledet an av kroppen, i dag er det overkommelig. Og det er så nydelig vær ute, vi vil gjerne ut en tur! Husfruen samlet sammen alle nødvendige rekvisitter, og ut av huset og inn i bilen bar det. Etter en kjapp tur på apoteket var bydelens nærsenter neste stopp. Bilen ble parkert, hundene koblet til båndene, det var klart for dagens lille ekspedisjon.

– Kan jeg få klappe? Mot Husfruen kom en mor med stor mage, baby i vogn og; – Jeg heter William! – Hei William, ja, du kan få klappe hvis du får lov av mamma. Joda, han fikk lov til det, og strakte etter Husfruens veiledning en hånd fram så hundene kunne snuse. – Det er sånn hundene finner ut hvem du er, sa Husfruen, og roste ham også fordi han var så rolig og flink med hundene. William klappet og koste i noen sekunder.
Vil du se hvor fort jeg kan løpe? Det ville selvfølgelig Husfruen gjerne, men rettet igjen et spørrende blikk mot mor. Så løp William; 5 år kanskje, så fort han kunne nedover bakken og rundt svingen. Han hadde olabukser, nye joggesko og blå T-skjorte. Det lyse håret gjorde en bråstopp i panna, en bråstopp som antagelig for all fremtid ville gjøre stylingprodukter overflødig.

På et vips var William tilbake og ville klappe og kose mere. Men både hundene og Husfruen følte behov for å komme seg videre. Dessuten hadde hilsingen og praten medført propp i gangveien; det var en ganske travel gangvei fredag formiddag i fint vær. Husfruen og familien hennes bor i en bydel i Oslo hvor over 40% av befolkningen har ikke-vestlig bakgrunn.  Det er mange som bor her som ikke ønsker å komme i nærkontakt med hund, og det må så langt det lar seg gjøre respekteres. Men William var ikke helt klar til å gå. – Jammen, det er bare den ene hunden som har snust på begge hendene, den andre må også! Mor måtte himle litt med øynene av sønnen sin. – Vi treffes sikkert igjen en annen gang, sa Husfruen, og da lover jeg at du skal få hilse ordentlig på begge hundene. William ble med mor, Husfruen og hundene fortsatte i motsatt retning, og på gangveien fløt trafikken igjen som normalt.

– Vær litt tydelig nå da! Det var kroppen som ropte til Husfruen. Det var mange spennende lukter ute denne dagen, og hannhunden Barco var litt yr i hodet av alle inntrykkene og kunne ikke komme fort nok fram. – Husk hva legen har sagt, vi må passe på å gå sakte nok! Husfruen var også litt yr i hodet av inntrykk. Fargerike mennesker, fargerike klær. Hunder, katter og en ungskjære som satt på en grein og skvatret på det lille følget som passerte. – Ops, sa plutselig hodet, skolen har friminutt! – Hører det, sa Husfruen, vi ser rett fram og later som om lyden ikke er der. Det gikk ikke helt som avtalt, for i noen trapper satt elever og hadde strikketime ute. Det var et så koselig syn at Husfruen ikke kunne la være å smile og kikke litt ekstra.

De luktes før de sees, parsellhagene denne dagen. Det luktet solvarme urter og grønnsaker lang vei, og selv om Husfruen er litt var for sterke lukter måtte hun stoppe og trekke inn dufter fra hele verden. I den lille parsellhagen summet det av mange språk. Kaffe og røyk ble inntatt på slitte plaststoler, mens andre holdt på å fordele markens grøde.
Husfruen nøt følelsen av å være på et annet kontinent.
– Iiik, nei, de kommer! Fort deg. Åh, se hunder- kan jeg klappe? To småjenter farer forbi. Ranslene hopper og spretter, og etter lyden å dømme kan det ikke være stort mer enn pennal og en tom matboks i dem.
I rasende fart forteller de at de blir jaget av noen andre jenter, og at det er veldig dumt. – Men, sier den ene litt lurt, hun er kledd i rosa fra topp til tå, har svarte strittemusefletter som danser, og i munnen hennes kjemper små tenner, store tenner og tomrom om plassen. – Vi stikker bare hjem, så får de ikke tak i oss. Men de er skikkelig slemme altså!
Den andre jenta lurer på hva hundene heter og hvor gamle de er. Husfruen svarer etter beste evne, for nå begynner det å gå på stumpene løs. Men plutselig farer jentene hylende av gårde, roper hadet! og får igjen et forsprang på «de slemme»
– Nå er det nok! sa hodet til Husfruen. Nå skal det ikke stoppes mer enn nødvendig, og jeg nedlegger forbud mot mere snakking. – Jammen det er så koselig, sa Husfruen – dette er verden! – Jadada sa hodet, men husk at det er en viktig ting som gjenstår; borgergleden. Du har bestemt deg for å forhåndsstemme for å slippe å stå i kø på valgdagen. Nå har du brukt så mye energi og krefter, så stemmer du på feil parti så skyld ikke på meg.
– Hva stemte du? spurte kroppen da Husfruen kom ut fra biblioteket. – Hemmelig valg! sa Husfruen, men nå bærer det rett hjem og rett til sengs. Kroppen var enig. Det er krevende å reise jorden rundt på 40 minutter.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s