Jeg er livredder om dagen. Jeg søker informasjon og leser meg opp. Jeg går og står og kaver med armene i mye større grad enn godt er. Jeg ignorerer pulsklokken og har skrudd av alarmen som kimer, det står om liv.
Jeg prøver å redde en tuja.
Ikke hvilkensomhelst tuja, men pryden på plenen. Eller trollet, som moren min engang kalte den.
En gang grønn, frodig og struttende. Nå småvissen, stusselig og slapp. Vårslapp. For våren kom for raskt på kjerringa i år også.
Solsviing er diagnosen, og forekommer ofte om våren, og spesielt i år, med langvarig frost, lite snø og siden lite regn. Røttene får ikke vann, og all fuktighet fordamper når den vårsterke sola kommer. Bare den delen av busken som er vendt mot nordvest er sitt egentlige jeg.
Nå kan ikke all elendighet tilskrives våren. Hannbikkja skvetter og markerer, så en brun sørgerand må vi finne oss i å ha på alt som står i tissehøyde.
Aldri så galt – godt vi ikke har en Grand Danois.
Førstehjelpen består av vann. Mye vann. jeg dusjer selve busken så den har noe å fordampe, og jeg vanner rota.
Alt for å øke fuktigheten og forhåpentligvis redde et tujaliv.
De andre vintergrønne buskene får også pleie, selvfølgelig. Det er nå det gjelder å være raus, er jeg heldig får jeg en takk for innsastsen til sommeren.
Fremad i alle retninger 
Den tujaen virker både blek og slapp. Håper du får mer liv og farge i den!Sommervarmen kommer kanskje nårsomhelst og da er det fint å være klar.
Ikke ignorer pulsklokka altfor lenge, da! 🙂
Tujaen klarer seg nok ikke – men jeg kan trygt si at jeg gjorde et hederlig forsøk! Ikke ustraffet, selvfølgelig…
Så kom da sommeren – klager jeg på varmen? Neida! 😀
Den ser ut til å være «lei seg». Håper den smiler snart og du også får mange gode D-vitaminer i den sol som naturligvis snart kommer og gir oss god sommervarme. 😉
Busken takker for omtanke – men må takke for seg. 😦
Jeg fyller på med D-vitaminer i forsiktige doser, med tærne i sola og hodet i skyggen. Litt er bedre enn ingenting. 🙂