Små steg, korte trinn

Jeg opplever livet, i korte stunder av gangen.
Jeg opplever økt livskvalitet, fordi hver dag består av mindre smerter og et klarere hode.
Jeg opplever initiativ, fordi utmattelsen er mindre.
Jeg opplever kortere restitusjonstid etter aktivitet.
Jeg opplever feberfrie uker, fordi infeksjonene er mildere – og færre.

Stupetårn

Jeg har hatt besøk av venninner jeg ikke har sett på fire år.
Fire år er ganske lenge.
Jeg har satt meg i bilen og reist på besøk. Bare en gang, men dog.
Jeg har vært et par ganger på hagesenter.
Jeg har gått Hvervenbukta rundt med hundene.
Jeg har vært på Ingierstrand bad – min barndom paradis. Vi satt ute og spiste, siden gikk vi ned til sjøen.
Jeg har fått saltvann på leggene, og tenkt at nå kunne jeg ha lagt på svøm; bare jeg og havet.

Jeg har vært sinna og fortvilet over at også resten av huset har våknet til liv, mens jeg enda har begrensninger som gjør at jeg ikke klarer alt av lyd og inntrykk, men at jeg hver dag må i senga med sovemaske, ørepropper og smertestillende. Motvillig; det er så motvillig, men helt absolutt nødvendig.

Fremdeles utelukker det ene noe annet. Fremdeles kan vind som rusker litt i trærne være nok til at jeg ikke orker sitte ute.
Jeg forteller meg selv at hvile er et nødvendig gode for å kunne komme videre, for å bli enda friskere. Få et enda større liv.
Ofte er lysten og viljen så sterk at det bekymrer meg. Fordi jeg tøyer strikken lenger enn jeg burde, og jeg betaler i etterkant. Jeg vet så veldig godt hvilken vei det går om jeg lar lysten styre over  fornuften.
Men, det er bare mitt ansvar. Familien ser og gleder seg over dette nye, men ser nok ikke det jeg gjør – som jeg ikke burde ha gjort. Jeg tenker at de skal skånes for noe.

Jeg er så takknemlig. For all hjelp jeg har fått ved Strømmen Medisinske Senter.
Takknemlig for at det ble meg som fikke være med på «Prosjekt gammaglobulin»
Takknemlig for at dette medikamentet har en viss effekt på meg.
Takknemlig for en velvillig fastlege, det hadde ikke vært gjennomførbart uten ham.
Takknemlig for at jeg orker å være litt mere kone, kjæreste, mamma, datter, tante og venninde. At jeg greier å være litt mer tilstede i livene deres.

Åtte måneder med gammaglobulin har ført meg noen museskritt i retning av et større liv.
Det jeg har av opplevelser de siste åtte månedene er opplevelser andre tar som en selvfølge i løpet av en uke. Sett utenfra er det bare småtteri. Om det i det hele tatt syns. Veien har vært humpete, jeg har flere ganger, etter min forrige bloggpost, Bedring i sikte! lurt på om det har skjedd noe i det hele tatt.
Men det har det. Små steg, korte trinn.

Jeg har ingen garanti for at det vil vare, ingen garanti for at bedringen vil fortsette. Jeg vet at behandlingen er tidsbegrenset.
Men det å vite, å ha fått en bekreftelse på, at med riktig hjelp er jeg meg, fremdeles…
Jeg har ikke blitt borte på veien, jeg ligger bare litt i skjul.
Jeg venter på forskning og medisinske nyheter.

Jeg fortsetter å teste ut mitt nye liv; om et par uker reiser vi på ferie. En kort flyreise til en liten hovedstad i Europa.
Jeg vet jeg kommer til å oppleve det meste av turen fra  hotellrommet;  vi har bestilt rom med utsikt.
Som jeg gleder meg! Jeg har sjekket at passet er gyldig, og vet jeg må sjekke ut hvordan det er å reise med medisiner. Alt annet ordner seg.
Senere i sommer kommer jeg til å blogge og legge ut bilder; jeg har vært på ferie!
Det, er lenge siden, det .

Advertisements

7 thoughts on “Små steg, korte trinn

  1. Tilbaketråkk: Små steg, korte trinn | ~ME Nytt~

  2. Vi ligger litt i skjul, som du sier. Vi har lyst til å bare sette i gang og gjøre noen av de tingene vi gjorde før. Den vi er og alt vi har gjort før vi ble syke er jo to sider av samme sak.

    Fint å lese at de små museskrittene gir glede og mer livskvalitet. Håper det fortsetter slik! Håper også at turen blir fin. Utsikt fra et hotellrom er jo tross alt stort, med tanke på den dårlige formen.

    Håper turen blir fin for dere begge! 🙂

    • Noen ganger har jeg virkelig lurt på om jeg fremdeles er meg, selv om jeg innerst inne har visst. Men det er så herlig å få bekreftet at jeg ikke er borte!
      Takk for støtte. Tenk at det skal så lite til før jeg opplever at livet virkelig har mer å by på.
      Jeg gleder meg til turen – tenk, jeg skal pakke koffert og ha pass i veska! 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s