Gledesrus aktivitetsrus og bakrus

I dag er jeg full av selvmedlidenhet. Jeg syns synd på meg selv.
Så er du advart.
Det er ikke vakkert akkurat, å være full av seg selv og sin sutring. Egentlig er det temmelig ulekkert og smålig.

Jeg har vært hjemme i snart en uke nå, etter en kjempefin miniferie i Tallinn. Vi hadde det flott, og jeg var over meg av glede over å ha klart tur – opphold – tur. Timingen var perfekt. Form og syklus klaffet, jeg var på topp! Jeg var i aktivitetsrus – høy på opplevelsen.

Tallinn er en liten by, så takket være taxier og korte avstander har vi fått sett litt. Jeg har brukt mobilkameraet flittig, og kunne på det mest intense konkurrere med den beste japanske turist.
Jeg har hatt en kjempetur med mannen min. Det er nesten tre år siden sist.

bilde


Jeg burde bare være glad og lykkelig som har fått oppleve dette, noe som ikke er  selvfølge i det hele tatt. Og i mange dager var jeg i en gledesrus.
Men på et tidspunkt kommer realiteten og slår meg i hodet som en hammer; jeg tilbrakte 20 timer i døgnet på hotellrommet. Vi hadde en utrolig utsikt – den gjorde oppholdet til noe ekstra. Men hvor lenge kan man leve på utsikt?

Det ble flere yoghurt-på-senga-frokoster enn hotellfrokost. Det ble flere roomservice middager enn ute på en koselig liten restaurant. Småmat i en stille sone på hotellet.
Turen ble en  påminnelse om hvor dårlig jeg egentlig fungerer, hvor lite jeg har å gå på. Det ble en påminnelse om hvor langt unna jeg er en normal hverdag.

Jeg har det så mye bedre enn før – og allikevel er det så langt igjen.
Jeg savner så inderlig å stå opp om morgenen og gå på jobb. Ha kolleger, sommeravslutning, julebord og skravlelunsj. Være nyttig, tjene egne penger, lykkes. Bidra. Jeg savner klare tanker, med et hode uten hjernetåke kunne jeg i allefall ha utrettet noe fornuftig fra den vannrette posisjonen jeg befinner meg i mesteparten av tiden.
Det er uholdbart å tenke på at jeg skal måtte forholde meg til NAV i uoverskuelig framtid. Jeg vil ikke det. Jeg blir ulykkelig av tanken.

Syns du jeg er utakknemlig nå? Syns du jeg heller burde være glad for det jeg får til, glad for at jeg er bedre?
Vil du gjerne trøste meg og fortelle at jeg har en verdi selv om jeg er syk? At jeg er viktig for mange mennesker?
At det ordner seg og at det vil komme bedre dager?

Ok. Jada. Jeg vet.

Jeg var noen dager i gledesrus over å reise, jeg ble rusa og og høy på glede, opplevelser og litt aktivitet.
Nå er jeg i bakrus. Jeg var klar over at det ville komme, men gjør det ikke så mye enklere å takle. Jeg er fremdeles mer enn litt syk.
Jeg er skuffet og ønsker meg mer.
I dag orker jeg ikke være positiv og glad og den jeg som regel er. I morgen. Kanskje.
Antagelig. Men akkurat nå bare litt trist.

Advertisements

10 thoughts on “Gledesrus aktivitetsrus og bakrus

  1. Kjære gode Trude. Du skriver sååå godt, og tårene triller. Jeg kjenner meg så godt igjen. Det er råtøft, og du er helt utrolig tøffffff som har klart å gjennomførere turen. Unner deg alt det gode den ga deg, men ikke bakrusen som alltid kommer. Du skriver så godt!! Du resonerer deg fram og skriver dine kloke tanker så klart som blekk: Den tøffe Sannheten. Kjære Trude; Du har gjort stooore framskritt, Jeg er stolt av deg og glad på dine veier for alt det positive. Ikke gi deg jente!!! synger Hanne Krogh, -Den er til deg ❤ Stor klem fra Mona

    • Mona – tusen takk for støtte – alltid! Jeg vet jo at du opplever noe av det samme.
      Noen ganger gidder jeg ikke pynte, da får heller sannheten være litt uspiselig og egoistisk.
      Takk for sang, klart jeg ikke gir meg!
      Klem 🙂

  2. Jeg skrev en kommentar, og den forsvant.. Nå husker jeg ingenting. 😦 Men altså. Du er i din fulle rett, det er ikke greit å måtte ta ting i såå små porsjoner.
    Unn deg å være forbaijnna, sint og frustrert. Vi har vel lenge nok tatt imot smuler og null forståelse. Selv om det er bedring på gang, er det fortsatt like irriterende å måtte ha det sånn. Jeg så enig, og det er vel mitt budskap mellom alle orda. 😉 Ønsker deg bedre dager. SNART!

    • Takk for den kommentaren som forsvant, tingelingeling! Fint at du forstår – det er frustrerende, dette. Blir dødslei av å være så takknemlig over det lille som skjer i løpet av en dag. Men, frustrasjonen varer aldri lenge, og DET er jo bra 🙂

      Klæm til deg 🙂

  3. Først av alt – så gledelig å lese om alt det fine turen ga deg. Sikkert etterlengtet både for deg og Ham. Følelsene innhenter oss stadig og realitetsorienterer oss. Kan det være sånn; at når bedring gir oss smakebiter av LIVET der ute, så får sorgen en annen dimensjon: Vi blir stadig påminnet om det store gapet mellom vår lille bedring og det normale LIVET der ute man gjerne vil ta del i 110 %. Selv om man gleder seg der og da over alle sine museskritt, så blir man realitetsorientert over alt man går glipp av. Selv er jeg også heldig å oppleve bedring slik at jeg kan tillate meg små stunts ute i verden iblant – selvsagt veldig gledelig der og da, men hjemme i hulen min igjen kommer sorgen – jeg innser hvor små mine framskritt tross alt er i forhold til det vanlige livet der ute. På en måte kjenner jeg en annen dybde i sorgen nå enn da jeg var på mitt sykeste. Underlige greier, vårt følelsesliv……………….men, vi må vel bare stå i det og tillate oss å være i det…………..

    Ønsker deg gode dager og fortsatt bedring……………..hva blir ditt neste stunt,tro?

    • Kjære hopeful, tusen takk for veldig klok og fin kommentar!

      Du har virkelig fanget det jeg prøvde å si. Og du sier noe viktig: «sorgen får en annen dimensjon». Jeg føler det samme; da jeg var på mitt sykeste hadde jeg liten opplevelse av tid – måneder og år bare forsvant.

      Hvis det føles riktig for en selv, har jeg tro på å respektere de følelsene som kommer.

      Takk igjen, god sommer til deg!

      Ps: mitt neste stunt blir å rømme til hytta om en uke – da er alle hjemme, og jeg flykter opp i stillheten 🙂

  4. Så kjekt at du faktisk kom deg på tur og fikk leve i lykkerus noen dager 😄

    Jeg har det også sånn at når jeg er bedre blir sorgen sterkere. Da får vi vel en liten smakebit av det livet vi så gjerne skulle levd, men som fortsatt, kanskje lenge ennå, er så utilgjengelig for oss.

    • tornerose – det var utrolig å være ute i verden igjen! jeg er så glad over å ha opplevd det.

      Jeg syns det er godt å lese at vi er flere i samme båt – denne miksen av glede og sorg. Ikke så lett å forstå hvis man ikke opplever det selv, antagelig.
      Vi er i hvertfall flinke til å sette pris på små ting – det er ikke alle forunt!

  5. Hei Trude! 🙂

    Det er et fint og beskrivende bilde…føttene i vinduskarmen, tekoppen og flott utsikt. Det er et godt minne når formen endelig kommer tilbake til normaldårlig igjen. Liker også de fine Instagram bildene dine. Du er jo fotokunstner med et godt øye for komposisjon. 🙂

    Håper det ikke går så alt for lang tid før formen retter på seg. Den gjør jo vanligvis det etter en stund.

    Fint at du kunne dele dette med mannen din. Han synes sikkert det er leit at du nå er dårlig men du har jo sannelig vært i Tallinn sammen med ham. Det er fint å tenke på.

    God bedring! 🙂

    • Hei Johnny, så fint at du likte bildet! Rødmer kledelig her, for hva jeg fanger og ikke fanger med kameraet blir litt tilfeldig.
      Men, jeg er i besittelse av barnlig glede over små ting, det hjelper godt 🙂

      Heldigvis var den stolen god å sitte i, og jeg hadde etter hvert full oversikt over havna 🙂
      Vi lever lenge på at vi har vært på tur. Og så fikk vi en dose realitetsorientering – det må til det også.
      Turen var helt klart verdt dårlig form.
      Når neste gang kommer, vet vi mer om hva vi kan forvente 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s