Kom mai, kom juni!

Hagen min har vært rotløs denne våren. Eller, kanskje den har vært rastløs. Uansett, det er min skyld.

Denne våren har blitt så mye mer enn jeg kunne håpe på, sett i lys av tidenes omtrent dårligste form, etter feriestuntet i februar.
Så kom mai – og det fine været. Passe varmt, passe kaldt, passe med høytrykk, ja i det hele tatt.
Jeg har gått barbeint i en måned.

Forsiktig, forsiktig begynte jeg å grave i jorda. Jeg har gravd små hull og litt større hull. Blitt for ivrig, gått på en liten smell, hvilt, gravd litt til. Flyttet små planter og litt større planter. Flyttet – og flyttet igjen. Hvilt. Og plantet litt nytt.
Ergo er det bare de mest hardføre som klarer seg i hagen vår. Vi må ha planter som liker litt action, rett og slett. De jeg ikke har orket å grave opp og løfte selv, har jeg fått hjelp til.
For det meste er det ganske unyttig, denne flyttingen. Men det gir glede, og estetikeren i meg jubler når det ser fint ut.

En av årets nykommere er et lite epletre. 140 cm høyt og har podet inn tre forskjellige sorter.

Treet ser ut til å gi raust av seg selv til førsteåring å være, og jeg er stolt som en eplebonde fra Hardanger.

Som en bekymret mor går jeg rundt og sjekker for lus og brunsnegler, og der jeg bare er en amatør når det gjelder å skape action er naturen selv en mester. Fra en time til den andre ble hengelerka vår levende. Det krøp og åmet og vi kunne høre det slafse. Wom! Wosj! Vi kunne se de ete seg nedover greinene – google ble spurt, strakstiltak ble iverksatt –  og vi fikk begrenset skadene, såvidt.
Det kan bli for mye drama.

Jeg har fremdeles effekt av Gammanorm – såfremt jeg passer meg – men jeg har lært nå. Framgangen er skjør og må pleies. Sommerkabalen er i ferd med å gå opp; i år som i årene før handler mye (alt) om hvordan vi kan unngå å være mange i huset samtidig og over lang tid.
Jeg gleder meg til å komme på hytta igjen, med litt flaks blir det i nytt kjøretøy. Om en ukes tid er vi på veien, Perlemor, hundene og jeg.

God sommer!