I dag ser jeg på den ene klokken etter den andre, og går rundt litt småforvirret. Ny tid eller gammel tid? Stiller den seg automatisk? Eller ikke? Vel, det spiller ikke noen stor rolle. Dagene er hva de blir uansett.
Det er rart, dette, hvordan det å skru klokka en time tilbake gir så mye ekstra tid. Tid jeg gjerne skulle ha fylt med noe. Noe annet enn det jeg gjør hver dag. Det jeg gjør i dag – og hver dag – har fylt opp denne delen av minnekoret for lengst.
Litt kred skal denne meningsløse tidsforvirringen allikevel ha; Inspirasjon til en ny bloggpost, innlegg om noe jeg skulle ha skrevet om for en stund siden, om ny og gammel tid. Eller tiden før og etter.
Er det noe å skrive om, forresten? At jeg har fått sprøyter med gammanorm i to år. At jeg fremdeles ikke er en deltager i det store livet, og at mitt lille liv stort sett er like lite som før? At jeg fremdeles befinner meg liggende og mer eller mindre hvilende 20-21 timer i døgnet? At en pitteliten forkjølelse blir alt annet enn det, og herjer og verker i kroppen i ukesvis?
Er det verdt å nevne at den største forandringen er symptomlette, at jeg tross alt er sterkere og orker mer til tross for krasjer og infeksjoner. Og at for meg har dette, betydd mye mer for livskvaliteten enn jeg ville ha trodd på forhånd?
Ja, selvfølgelig er det verdt å nevne – for meg har det vært av stor betydning. Jeg skulle gjerne hatt mer – mye mer! Men virkningen av denne medisinen er variabel. Noen merker ingenting, noen får, som meg, symptomlette, andre igjen har begynt forsiktig på skole eller jobb.
Jeg har stått på toppen av denne. Som om jeg ikke skulle ha gjort annet. Tre trinn. Lett til beins, med en malerkost i hånda. Utenkelig for to år siden, tenkelig men ikke særlig gjennomførbart for ett år siden.
Småtteri, sa du?
Fremad i alle retninger 
Hei Trude! 🙂 Det er så absolutt verdt å nevne alle fremskritt – små eller store – fordi de er dine og fordi fremskritt er en luksus i forhold til denne sykdommen. Noen få trappetrinn er bedre enn ingen! 🙂
Du er omtrent der vi er – i antall timer hvile, forkjølelse og sikkert en del annet…. Vi får fortsette å holde ut og glede oss over de små ting så godt vi kan.
Fint Instabilder nedenfor. Fint med noen firbente som varmer bena dine. Ønsker deg gode dager framover! 🙂 🙂
Hei Johnny 🙂
Godt sagt – framskritt ER luksus! Og blir satt umåtelig stor pris på.
Ja, Luna byr på seg selv – hun er raus sånn. Aller helst vil hun ligge oppå meg 🙂 Er ikke alltid jeg orker å ha de nære, så det er greit å ha god plass i dagsenga.
Håper høsten farer sånn noenlunde med dere. Jeg har hatt bloggpause i sommer – også lesing. Men skal oppdatere meg snart!
Så hyggelig å lese, tross alt. Litt er mye mer enn ingenting, og det må være en fantastisk følelse at det i det hele tatt går ann å påvirke denne sykdommen. Kan jeg spørre deg om hvilke symptomer du merker bedring i og hvor lang tid det tok før du merket bedringen?
Ja, alt, selv det minste lille er bedre enn ingenting, qvinde-hast.
Jeg har stort sett hatt et svingende forløp, typ time/time morgen/kveld dag/dag/uke/uke eller mnd/mnd. Fryktelig krevende men samtidig har det gitt håp. For hvis det er litt bedring noen ganger – så må det vel med riktig medisinsk behandling kunne bli bedre permanent? Det er sånn jeg har tenkt – og det har gitt meg håp.
Sender deg en pm, jeg 🙂