Årsmøte

I Husfruens kollektiv foregår det til stadighet samtaler og kontroverser.
Denne dagen hadde Husfruen innkalt til Årsmøte.
Tilstede: Husfruen, kollektivet; representert ved kroppen, hodet, magen, armer og bein.

– Da er møtet satt, sa Husfruen. – Jeg er selvfølgelig møteleder og ordstyrer. Armene, skriver dere referat? Dagens møte skal brukes til en generell gjennomgang av kollektivets utvikling i 2011. – Beina, vil dere starte?
–  Det har vært årstidsvariabler, men vi har gått færre meter og med lavere gjennomsnittshastighet enn i 2010. Men vi greier stort sett å holde kollektivet på beina.
– Ok, sa Husfruen, det var en kjapp og grei gjennomgang. Magen, hva med deg?
– Fremdeles ingen store forandringer etter kostholdsomlegging sommeren 2010. Men jeg har hørt at det kanskje skal iverksettes flere og strengere tiltak…Vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det.
– Den tid den sorg! Armene?
– Vi har ikke vært helt gode. Lange perioder har vært uten aktivitet, da det bare har økt smertenivået. Men vi har lært at litt er bedre enn ingenting!
– Flott, sa Husfruen, det er riktig innstilling. Hodet, din tur!
– Veeel. Store variabler her også. Men øreproppene er ikke like mye i bruk som i 2010. Jeg tenker i lange perioder klarere, og det er deilig! Og jeg registrer at jeg fungerer best når det ikke er for varmt og klamt, og ikke er for kaldt og snoete.
I sum er det helt klart en framgang siste halve året!
– Hør, hør, det kan vi like, smilte Husfruen.

 – Kroppen – vil du ta en oppsummering?
– Konklusjonen blir at det – spesielt siste halve året – har vært framgang å spore. Ikke store, og av og til må vi lete for å finne dem. Som for eks. at de dårlige periodene ikke er fullt så dårlige og ikke varer fullt så lenge som før. Og at å gjøre litt av gangen også er å gjøre noe.

– Da konkluderer jeg med at vi fremdeles holder koken, er forsiktige optimister, og fortsetter den veien vi har begynt å gå!
Armene og beina gjorde små, forsiktige bevegelser for å bifalle.

– Som en liten påskjønnelse for innsatsen i 2011, tenkte jeg at vi – altså «Husfruens kollektiv» skal få en egen side på denne bloggen, hvor alle våre samtaler samles. Hva tror dere om det?
Det ble stille et øyeblikk, før hodet sa ettertenksomt:
– Er det så lurt? Jeg tror det er mange som ikke skjønner disse bloggpostene, og kanskje tror at du er litt, eh – rar?
– Å ha statusoppdateringer med seg selv er da ikke rart, sa Husfruen,  det vitner tvertimot om god selvinnsikt – og en stor og god porsjon god fantasi. Publiser!

Trude Husfrue ønsker med dette alle lesere alt godt for det nye året – la optimismen råde!

Jorden rundt på 40 minutter

I Husfruens kollektiv foregår det til stadighet samtaler og kontroverser.
(Forvirret? Når jeg vil mer enn kropp og hode kommer de indre samtalene…)
I dag var det faktisk fred, ro og harmonisk enighet som rådet kollektivet.- Da har jeg lagt en plan, sa Husfruen. – Det står tre viktige gjøremål på dagens liste. Apoteket, hundelufting og borgergleden – forhåndsstemming på biblioteket. Overkommelig? – Ja, sa kollektivet,ledet an av kroppen, i dag er det overkommelig. Og det er så nydelig vær ute, vi vil gjerne ut en tur! Husfruen samlet sammen alle nødvendige rekvisitter, og ut av huset og inn i bilen bar det. Etter en kjapp tur på apoteket var bydelens nærsenter neste stopp. Bilen ble parkert, hundene koblet til båndene, det var klart for dagens lille ekspedisjon.

– Kan jeg få klappe? Mot Husfruen kom en mor med stor mage, baby i vogn og; – Jeg heter William! – Hei William, ja, du kan få klappe hvis du får lov av mamma. Joda, han fikk lov til det, og strakte etter Husfruens veiledning en hånd fram så hundene kunne snuse. – Det er sånn hundene finner ut hvem du er, sa Husfruen, og roste ham også fordi han var så rolig og flink med hundene. William klappet og koste i noen sekunder.
– Vil du se hvor fort jeg kan løpe? Det ville selvfølgelig Husfruen gjerne, men rettet igjen et spørrende blikk mot mor. Så løp William; 5 år kanskje, så fort han kunne nedover bakken og rundt svingen. Han hadde olabukser, nye joggesko og blå T-skjorte. Det lyse håret gjorde en bråstopp i panna, en bråstopp som antagelig for all fremtid ville gjøre stylingprodukter overflødig.

På et vips var William tilbake og ville klappe og kose mere. Men både hundene og Husfruen følte behov for å komme seg videre. Dessuten hadde hilsingen og praten medført propp i gangveien; det var en ganske travel gangvei fredag formiddag i fint vær. Husfruen og familien hennes bor i en bydel i Oslo hvor over 40% av befolkningen har ikke-vestlig bakgrunn.  Det er mange som bor her som ikke ønsker å komme i nærkontakt med hund, og det må så langt det lar seg gjøre respekteres. Men William var ikke helt klar til å gå. – Jammen, det er bare den ene hunden som har snust på begge hendene, den andre må også! Mor måtte himle litt med øynene av sønnen sin. – Vi treffes sikkert igjen en annen gang, sa Husfruen, og da lover jeg at du skal få hilse ordentlig på begge hundene. William ble med mor, Husfruen og hundene fortsatte i motsatt retning, og på gangveien fløt trafikken igjen som normalt.

– Vær litt tydelig nå da! Det var kroppen som ropte til Husfruen. Det var mange spennende lukter ute denne dagen, og hannhunden Barco var litt yr i hodet av alle inntrykkene og kunne ikke komme fort nok fram. – Husk hva legen har sagt, vi må passe på å gå sakte nok! Husfruen var også litt yr i hodet av inntrykk. Fargerike mennesker, fargerike klær. Hunder, katter og en ungskjære som satt på en grein og skvatret på det lille følget som passerte. – Ops, sa plutselig hodet, skolen har friminutt! – Hører det, sa Husfruen, vi ser rett fram og later som om lyden ikke er der. Det gikk ikke helt som avtalt, for i noen trapper satt elever og hadde strikketime ute. Det var et så koselig syn at Husfruen ikke kunne la være å smile og kikke litt ekstra.

De luktes før de sees, parsellhagene denne dagen. Det luktet solvarme urter og grønnsaker lang vei, og selv om Husfruen er litt var for sterke lukter måtte hun stoppe og trekke inn dufter fra hele verden. I den lille parsellhagen summet det av mange språk. Kaffe og røyk ble inntatt på slitte plaststoler, mens andre holdt på å fordele markens grøde.
Husfruen nøt følelsen av å være på et annet kontinent.
– Iiik, nei, de kommer! Fort deg. Åh, se hunder- kan jeg klappe? To småjenter farer forbi. Ranslene hopper og spretter, og etter lyden å dømme kan det ikke være stort mer enn pennal og en tom matboks i dem.
I rasende fart forteller de at de blir jaget av noen andre jenter, og at det er veldig dumt. – Men, sier den ene litt lurt, hun er kledd i rosa fra topp til tå, har svarte strittemusefletter som danser, og i munnen hennes kjemper små tenner, store tenner og tomrom om plassen. – Vi stikker bare hjem, så får de ikke tak i oss. Men de er skikkelig slemme altså!
Den andre jenta lurer på hva hundene heter og hvor gamle de er. Husfruen svarer etter beste evne, for nå begynner det å gå på stumpene løs. Men plutselig farer jentene hylende av gårde, roper hadet! og får igjen et forsprang på «de slemme»
– Nå er det nok! sa hodet til Husfruen. Nå skal det ikke stoppes mer enn nødvendig, og jeg nedlegger forbud mot mere snakking. – Jammen det er så koselig, sa Husfruen – dette er verden! – Jadada sa hodet, men husk at det er en viktig ting som gjenstår; borgergleden. Du har bestemt deg for å forhåndsstemme for å slippe å stå i kø på valgdagen. Nå har du brukt så mye energi og krefter, så stemmer du på feil parti så skyld ikke på meg.
– Hva stemte du? spurte kroppen da Husfruen kom ut fra biblioteket. – Hemmelig valg! sa Husfruen, men nå bærer det rett hjem og rett til sengs. Kroppen var enig. Det er krevende å reise jorden rundt på 40 minutter.

Sofademokrati

I Husfruens kollektiv foregår det til stadighet samtaler og kontroverser.
Denne dagen prøvde Husfruen fortvilet å riste liv i kollektivet – uten større hell.

– Skjer’a? Sa Husfruen, litt høyere og skarpere enn hun hadde tenkt. – Det er fint vær og fortsatt sommer og det skal nytes!
– Kan du være så snill å snakke litt lavere, hvisket kollektivet, nærmere bestemt Hodet. – Hører du ikke at naboen klipper gresset og at noen borer og banker i området og at fuglene kvitrer?
Jo, Husfruen hørte det, men ville så fryktelig gjerne ut i det fine været. Om ikke annet så bare sitte litt i en stol.
Termostatkontrollen ville også ha et ord med i laget. – Du vet så innmari godt at kollektivet ikke trives i varmt og fuktig vær, sa hun. – Nå har jeg hatt en megastor jobb i hele sommer med å holde kollektivet på et noenlunde normalt temperaturnivå – uten å lykkes. Jeg er sliten og lei, så nei, det blir ingen utskeielser i dag.
– Hyyysj, hvisket Hodet, – snakke lavt gjelder for deg også.
– Altså, sa Kroppen, – dette kollektivet drives etter demokratiske prinsipper.
– Det betyr at flertallet bestemmer. Og jeg stemmer også for sofaen. Noe annet er faktisk helt uaktuelt!
Og sånn ble det.

Tenke sjæl

I Husfruens kollektiv foregår det til stadighet samtaler og kontroverser.
I går noterte hun seg denne:

– Ugh, sa Kroppen, nærmere bestemt Magen.
– Hva er det nå da, sa Hodet, som er vant til at det alltid er et eller annet galt med Kroppen.
– Spist for mye brownies, så nå er jeg kvalm, svarte Magen etter en liten tenkepause, usikker på om hun skulle tørre å være ærlig.
– Åja? Ikke akkurat Doctor’s order spør du meg. Men det gjorde du jo ikke.
– Jammen det er da ikke jeg som styrer fornuften! sa Magen fortørnet, det er du.
Du burde ha advart meg!
– Glem det! sa hodet. Det er lov å tenke sjæl.