Det er lørdag, litt tidlig formiddag. Det er mars og det regner.
Det er helt stille i huset, jeg er alene hjemme. Mann og hunder er på hytta. Vinn/vinn/vinn.
Han får gått på ski og måkt snø. Hundene elsker snøen, og får gode turer. Jeg får være alene.
Vi har vært i Syden. det er nesten fem uker siden vi kom hjem. Fem uker med hvile – eller forsøk på hvile. Burde hvile. Må hvile. Men en syk og overanstrengt kropp vil ikke hvile.
Det er fire uker siden jeg gjorde et tappert forsøk på å være turist som andre turister er turister når de er ute og reiser.
«Kan ikke bo på hotell, orker ikke gå ut av rommet til måltider flere ganger om dagen i en uke. Kan ikke være på steder med mange mennesker og støy, som frokostsaler og bassengområder.
Skrekk: tenk om det er underholdning og musikk fra baren. Vil ha liten glede av balkong: for varmt, begrensede muligheter for å ligge. Stor sannsynlighet for naboer som snakker høyt på nabobalkongen, osv, osv.
Ønsker med et privat sted, det er krevende å ha folk i synsfeltet hele tiden. Et sted hvor jeg kan gå inn og ut som det passer. Et sted hvor det er fin utsikt fra senga.»
Villas Heredad Kamezí. Flyturen var charter, husvære fant vi på egen hånd. Ingen enkel sak, jeg holdt på å gi opp flere underveis.
Men stedet er virkelig perfekt! Det ivaretar alle mine og våre ønsker, og litt til.
Utsikt fra soverom og stue.
Palmer, havet – Fuerteventura neste! Egen liten pool, vakker utsikt fra soverom og stue. Velutstyrt kjøkken. Rett nedenfor, i enden av hagen; strandpromenaden som går inn til Puerto Blanca. det er så fint, jeg har tårer i øynene.
Er det sirisser på Lanzarote? Jeg lager meg TGF (ting å være glad for) -liste: Ingen sirisser, gode senger, en liten oljeovn på tre hjul som gjør at jeg ikke fryser i hjel, en tikk-takk klokke på veggen som det går an å ta ned – tar ut batteriene for sikkerhets skyld. Det er plass til å skyve blytunge møbler inn til veggen så jeg slipper å gå rundt dem hver gang jeg må passere. Øretelefoner som stenger lyden fra havet ute.
Tålmodig mann som gjerne lager mat, som sykler og jogger og reiser litt rundt på egenhånd. Snerten leiebil. Vi er på ferie sammen. Vi er i Syden.
En liten kjøretur inn til Puerto Blanca. Kjøpe solhatt og spise is på en cafe langs promenaden.
To dager etter spiser vi tidlig middag på Italiensk restaurant, jeg ber pent om de kan skru ned volumet på musikken bittelitt? Blir veldig omsorgsfull og trøster når klovnekelneren slår seg og får Donald-kul i panna og har skikkelig mannevondt.
Mannen vil også ha Donaldkul! Så herlig å tøyse og le, kjenne litt på det friske livet, før-livet. Etter en halv time er jeg så sliten at øynene går i kryss, jeg tenker ikke klart, jeg har vondt og har problemer med å sitte oppreist. Maten er god, vi bytter tallerken halvveis. Kjærlighet!
Sola er for varm selv om det ikke er mer enn 17 grader. Det er for kaldt i skyggen. Gjør som jeg gjør hjemme – ligger i senga, ligger på sofaen. Er oppe og går litt, ser på mannen som ligger i sola med musikk på ørene, ser han har det fint.
OK, ingen klimaeffekt å spore så langt. Varme er varme og sol er sol. Shit.
Spiller noen runder Casino på kvelden. Når jeg i tredje runde ikke klarer å legge sammen 7+5 uten å telle hvert enkelt symbol vet jeg at det er bare å gå og legge seg.
Spise lunsj i den bittelille fiskelandsbyen El Golfo. Denne sto øverst på ønskelista. Mannen blir sendt opp den lille bakken først: hvis jeg kommer meg dit, vil jeg da kunne se Charco verde – den grønne lagune? Han kommer ned, og bekrefter.
Knyter skjerf rundt hodet, vinden er kraftig – jeg tåler ikke lenger vind, men det er underordnet akkurat i dag. Får tårer i øynene – så et stort smil, dette er vakkert.
Lunsjen er fantastisk. Babybleksprut, blåskjell så store og så fulle av smak. Et stort fat med forskjellige typer fisk; Barracuda vil aldri bli en favoritt hos meg, men de små flate, med sprøstekt rødt skinn – nydelig. Dette måltidet vil jeg alltid huske.
Kjører kystveien hjemover. Lava i regnbuens farger, viltert og hissig hav, skum på toppene. Jeg bare må; mannen stopper bilen. Jeg går så langt ut på kanten jeg tør. Kjenner suget i magen når jeg ser hvor langt det er ned. Havet brøler.
Det straffer seg å være vill og gal.
Smilet går nesten rundt – jeg har savnet opplevelser som dette. Jeg burde gå tilbake til bilen, men blir værende. Drøyer opplevelsen – bare ett bilde til! Et selfie – et bevis, et minne.
En halvtime senere ligger jeg i senga. Jeg blir liggende resten av dagen og kvelden. Ligger neste dag, bare oppe for å spise og pakke kofferten – vi skal hjem dagen etter. Legger ned i kofferten bunker med klær som ikke er brukt. Hva tenkte jeg? Hva håpet jeg på? Optimismen lenge leve.
Flyturen hjem er pyton. Er veldig glad (igjen) for rullestol, og for en sønn som henter oss i varm bil, selv om det er natt.
Fem uker siden vi kom hjem. Plenty av tid til refleksjon og realitetssjekk.
Oppsummering og konklusjon: syk. Charterfeber.
Skrive blogg, bruke masse krefter, hodet går i stå, men må formidle, må fortelle, må avslutte.
Kunne ha gjort det enkelt – vi har hatt en super tur!
Andres forventninger. Sannheten. Forverring i uker og måneder. Glede og fortvilelse i samme pust.
Det har sluttet å regne, jeg har sjokolade i kjøleskapet.
Fremad i alle retninger 
Fint at mannen får kost seg på hytta sammen med hundene. Fint bilde av hundene nedenfor, forresten. Glad for at du har sjokolade i kjøleskapet. Håper du snart er ferdig med å betale tilbake og får bedre form. Fint at du deler tankene dine og turen. Ikke lett dette!
Takk, Johnny, nei, dette er ikke lett – det er ganske vanskelig og kjipt,m rett og slett. Det kommer seg; hvis jeg bare er forsiktig – nok. Det er vanskelig det!
Kjære Trude Jeg leser med tårer i øynene, kjenner meg så utrolig godt igjen i flere av beskrivelsene, men så rått og så tøft det er……… FYY FFF så lang tid all ting tar. Jeg er så glad på dine veier at du har fått opplevd en ferietur, med flere gode og positive opplevelser, og jeg vet det har kostet deg masse i ettertid. MEN: Du klarer å sette pris på alle de gode og positive stundene i ditt liv med og uten mann, hunder og gutter, og kan lagre det og ta det fram; DET ER DU GOD PÅ!!! Fortsett med det!!! Det «lønner» seg. STOOR lørdagsklem fra Mona
Takk for klem og gode ord, Mona. Klem tilbake!
Ååå som jeg kjenner meg igjen! Regninga kommer med skyhøye renter. Alltid. Jeg var også ute og reiste for noen måneder siden. Og har måttet betale for det. Men jeg har tatt fram de gode minnene i dårlige stunder, og kjent at jo – det var verd det. Håper du også føler det slik etterhvert. «Glede og fortvilelse i samme pust.» Akkurat slik er det. Klem 🙂
Det har vært tilbakebetaling med kredittkort, altså – så da snakker vi høy rente, da!
De første ukene etter at vi kom tilbake tenkte jeg at det ikke hadde vært verdt det. Nå er jeg litt bedre og kan sette pris på det som var.
Men i sum er jeg fremdeles usikker – for min egen del. Men dette handler jo ikke bare om meg, og jeg vet at mannen hadde en fin ferie!
Takk, Trollmor 🙂
Dette var litt vondt å lese. Jeg håper det blir bedre snart.
Gleden og fortvilelse i samme pust beskriver egentlig alt. Det er sånn det er.
Det blir bedre, det går bare så sakte – og det er fryktelig humpete underveis!
Takk, lillelabyrint.
Ja, det er sånn det er, dessverre. Det er kanskje en grunn til at vi har holdt hos hjemme i flere år nå, uten en eneste ferietur. De siste feriene våre var et mareritt og jeg har ennå ikke turt å gjenta. Synd, men sant. Vi har sannelig et komplisert liv med mange hensyn, hvor kroppen krever mer enn det er mulig for andre å forstå. Takk for livaktige reisebeskrivelser 🙂
Det har du rett i , qvinde-hast, det er umulig for andre å forstå.
Det blir lenge til jeg skal på flytur igjen, ingenting er verdt en så stor smell i etterkant.
Jeg er fornøyd hvis jeg kommer meg på hytta i påsken – det er et realistisk mål, jeg vet hva som venter meg der.
Ferier skal ikke være mareritt – det har jeg også lært. Lav list heretter.
Takk for at du leste og satte pris på!
Jeg håper du har det litt bedre nå. Det er leit at ting som skulle ha vært en glede og frisk pust skal koste så mye. Her er vi i tenkeboksen, barna vil så gjerne at vi drar på ferie alle sammen. Men hva kan man klare når man blir «sykere» av en tur på nærbutikken? Ikke lett det med ferie. Godt å høre at mannen din hadde en fin ferie, det er mange hensyn og regnskap.
Takk,dagene svinger veldig, Therese; som alltid står infeksjoner og betennelser i kø, etter overanstrengelser. Men, de blir færre etterhvert, så jeg må bare være tålmodig.
Skulle ønske jeg kunne gitt deg en fasit. Det er sårt å ikke kunne barna en familieferie! Nå har vi større barn (mine og hans), men for noen år siden tok mannen min med seg alle guttene og reiste til Kroatia, jeg var igjen hjemme. Fryktelig kjipt, men eneste og beste løsning – for oss – akkurat da.
Nå er det jo mange med ME som fint klarer flytur og opphold, men vi er jo ikke like. Jeg må teste grensene av og til – det kunne jo hende det går bra? … Det er ikke alltid like smart å være optimist 🙂
Lykke til med det vanskelige valget. Er det noe du lurer på må du bare sende meg en pm.
Jeg blir liksom glad og trist på samme tid. Glad for at du har fått oppleve det du har fått opplevd, men trist for at du må betale så dyrt. En kjenner seg jo så godt igjen, men veldig fint du deler og skriver om hvordan det er.
Jeg håper du snart er ferdig med tilbakebetalingen slik at du kan nyte sjokoladen med litt mindre plager ❥
Ønsker deg fortsatt god hvile og så fine aprildager som mulig ❥
Takk, Lokki, det går sakte framover.
Så fint at du leser både glede og sorg – da har jeg fått formidlet det sånn det er.
Det er de små tingene som gjelder – det er ikke tid for de store riktig enda, ser det ut til.
Håper du har en fin vår!