Det er søndag, litt sen ettermiddag. Det er februar og det regner.
Vi er på vei til Gardermoen. Ikke til flyplassen, men til et av hotellene. 45 minutters kjøretur uten kø eller andre hindringer. Kjekt med sønn som kan stille opp som sjåfør.
Flyet går ikke før neste dag, men faren for å bli stående i kø mandags morgen er stor.
Spare krefter, spare energi, spares for ekstra belastninger. Alltid og hele tiden.
Jeg ser frem til denne turen, i fjor måtte vi avlyse. Men nå, nå skal jeg til Syden. Jeg gleder meg virkelig; kanskje klimaeffekten gjelder for meg også? Jeg håper at jeg, som mange andre, blir bedre i varmt og tørt klima. Færre smerter, mindre infeksjontrøbbel og mer energi. Fylle kroppen med gode D-vitaminer. Ja takk, jeg gleder meg. Jeg gleder oss – ferie for oss!
Vi skal til Syyyydeeen!
Ute i god tid, dytter inn ørepropper og setter på mørke solbriller. Heldigvis ingen kø i innsjekking. Vi etterspør rullestol, som er forhåndsbestilt til hele reisen. Jeg går sakte mot oppsamlingsplassen for rullestolbrukere, ser jeg trekker snittalderen kraftig ned.
Jeg har kjørt mannen hardt på dette. Syns han det er greit å trille meg i rullestol? Skal vi bestille assistanse? Nei, han har ingenting i mot det. Nei, han syns ikke det er flaut. Dette er det eneste alternativet hvis vi skal kunne reise. Store avstander og ståk og bråk gjør flyplasser til en prøvelse for sensitive sanser og syk kropp.
Mannen er tilbake med en rullestol. Hvor nå? Han sikter i stor fart mot en gjeng flyplassarbeide for å spørre hvor i sikkerhetskontrollen vi skal. Jeg blir uvel av bevegelser i sidesynet, så jeg stirrer ned i veska jeg har på fanget. Hvordan skal jeg forresten holde den så det ikke ser helt teit ut? Den er ganske stor, skal jo romme mye til reisen. Puta tar definitivt mest plass. Skal jeg tviholde på toppen? Skal jeg holde løst rundt? Klarer jeg å se hverdagslig og avslappet ut? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg føler meg teit. Og liten.
Liten måne over Puerto Blanca
Myndig flyplassdame stopper køen i sikkerhetskontrollen og lager plass til oss. Vesker og bager opp på båndet. Før gjennomlysningen reiser jeg meg. Føler meg teit – igjen. Kan ikke for det, gjør meg litt ekstra dårlig til bens. Det syns ikke på meg at jeg er syk. Tenk om noen tror jeg ikke trenger den rullestolen? Tenk om noen mener vi sniker? Hadde det vært smart å ha med en krykke? To? Dritnåidet, dette gikk jo bra. God service, vennlige folk, trygt igjennom og ute i andre enden.
Vi trenger drikke, tyggis og en lader. Mannen bråstopper utenfor kiosken, spør om jeg kan vente der, og forsvinner.Jeg sitter «litt» i veien, midt i folkestrømmen. For et styr! Møkkasykdom. Manøvrer meg inn bak en stolpe, slipper dunk fra folk som går på meg, og synsinntrykkene er færre.
Men heyy, den manøveren var da ganske elegant? Både fram og tilbake og lukeparkering!
Puuhh, krevende for armene. Jeg har øvelseskjørt med rullestol for tja, … 30 år siden? Mange kunster man ikke skal glemme. Mens jeg venter konkluderer jeg med at dette ikke hadde gått uten rullestol. Innsjekking, lang kø i sikkerhetskontrollen, store avstander, nei, dette var et klokt valg.
Jeg bestemmer meg for å gjøre firhjulingen til en venn.
The Man er på plass, vi triller videre. Hvor er det lurt å vente? Snakket vi om lounge? Jeg husker ikke.
Der! Der er det få folk! Jøss, et stort avlukke nesten uten mennesker, men med mange ledige stolrader. Perfekt. Flytter meg over i et sete og legger bena i rullestolen. Det er vondt og energikrevende å sitte lenge med bena ned. Kjenner at støttestrømpene er behagelige å ha på, vipper av meg skoene og rører på tærne.
15 minutter, og de tømmer avlukket. Ok, on the wheels again. Parkerer ved gaten. Er det lurt å gå først om bord? Sist? Vi velger å vente. Jeg ser på folk. Salig blanding. Håper jeg ikke får et lite barn rett bak meg. Haha; jeg får bilder av Wenche fra Kongsvik videregående på netthinnen – skjerpings!
Tenk at det har blitt så komplisert å skulle reise.
Fortsettelse følger…
Fremad i alle retninger 
Bra du har The Man til å hjelpe deg. Stan The Man, er det en som heter, men de kan jo ha forskjellige navn..? 🙂
Kjenner meg i rullestolrefleksjonene dine. Min går på batterier men jeg bruker den sjelden fordi det krever så mye. Kanskje du skulle hatt en sånn på Gardermoen? Med innebygget recliner? Det føles uansett rart når man har en slik stol og av en eller annen grunn må reise seg. Rullestol er jo for de som ikke kan gå, ikke sant? 🙂
Håper dere begge fikk godt utbytte av oppholdet og at det varer for din del! 🙂
Hva med Van The Man? (han syns det var hyggelig å bli nevnt, forøvrig 🙂
Jo, det er akkurat sånn jeg har tenk – før. Rullestol er for de som ikke kan gå. Godt sakt!
Jeg har vurdert om det er reelt å søke om elektrisk rullestol. Men bakken vår er bratt, det bråker (antagelig) av elektronikken, det vil riste og humpe og vibrere og jeg blir forkjølet bare det er et lite drag i luften – så nei. Har forståelse for at du syns det er krevende!
Men jeg ser mange som har mye glede av rullestol – men det kommer nok an på funksjonsnivå og hva man er sensibel for.
PS: Vi har sol i Oslo! 🙂
Den siste setningen var jo fin! 🙂 Det regner og det har blåst i flere dager. Tørt inne! 🙂
Van The Man var det han het. Mye fin musikk fra ham forresten. Ser på tennis av og til og der er det en som kalles Stan The Man. Så jeg blandet visst de to, men Stan er i veldig god form da! 🙂
Største problemet med rullestol er akkurat som du sier, at jeg blir forkjølet av et lite drag i luften. Det var fint i starten for da tålte jeg noen korte turer ut. Setene er harde og rullestolen har jo ikke noe som ligner på støtdempere men man kan få myke seter hvis man ønsker. De triller fort og det kan være fint alt etter som man ser det. Stolen er så og si lydløs, men du trenger nok bil med løft hvis du skal få fullt utbytte av den og bli mobil. Mye styr med andre ord.
Seinfeldt var på TV i sted og snart kommer matmannen! 🙂
PS! Vi tar i mot all energi du kan avse hvis du har for mye! 🙂
Tror det blir mye styr med el. rullestol. Og all ristingen og humpingen. Men for hundene hadde vært fantastisk å kunne øke tempoet!
Dere har mange veldig små gleder om dagen – jeg deler gjerne smulene mine 🙂
Følelsene du beskriver er så gjenkjennelige – og det der med lukeparkeringen… 🙂 Ja jeg tror vi er mange som kjenner oss igjen i den litt uvante situasjonen som vi liksom ikke er helt bekvem i… Kremt… Jeg ser frem mot fortsettelsen og håper ferien var fin 🙂
Det var både ubekvemt og litt kleint, ja. Men en veldig nyttig erfaring. Og veldig sunt med et nytt perspektiv – det gir økt forståelse!
Takk for at liker, Lokki! 🙂
Hehe, må jo si at jeg småflirer for meg selv da😃👍Skjønner frustrasjonen, men du skriver så sinnsykt levende og bra og jeg ser deg liksom for meg….😃 Gleder meg til fortsettelsen👍 Varm klem fra meg💕
Tusen takk May- Britt, og takk for at du ler litt! Vel, ja, du kjenner meg jo – humor i de fleste situasjoner gjør ting enklere å håndtere 🙂
Stor klem tilbake!
Ååå, dette kjenner jeg meg så godt igjen i!
Du skriver så bra, beskrivende og gjenkjennelig.
Jeg har også kjent på den følelsen av «hva nå» når jeg reiser meg fra rullestolen.
Tenkt litt «jeg kunne vel kanskje klart meg uten?» men vet samtidig at det ikke ville gått. Ikke overhodet.
Jeg har en rullestol med motor, men den er tung og jeg er ikke helt venn med den, men den er nå til god hjelp. Det å møte på en kø blir ikke katastrofe med fare for å segne sammen, når jeg har rullestolen. Lange avstander er heller ikke like stor utfordring.
Joda, beina mine virker, men de virker ikke godt nok. Eller, om beina mine skal virke, virker ikke resten av kroppen, og det er nesten enda verre.
Ønsker dere en riktig god tur!
Hei TanteLappe, velkommen hit!
Takk for fine ord – det gleder meg virkelig når lesere kjenner seg igjen i det jeg skriver. Det betyr også at jeg ikke er alene – viktig! Flott at du har glede av rullestolen, det har tatt meg tid å skjønne at hjelpemidler er en god ting 🙂
Jeg blir fryktelig fort kognitivt utmattet, men det er som du sier, for stor belastning påvirker hele kroppen.
Takk takk – men vi har vært hjemme i over tre uker, men har ikke orket å skrive før nå.
Håper du har noen fine vårdager 🙂
Imponert over mulighetene du ser – og gjør noe ut av! Energiøkonomisering ved hjelp av rullestol høres smart ut. Ler godt av selvironien din – og måten du forteller på…………. Ha en fornøyelig tur med dine. Nyyyyyyyyyyyyyyyt !
Og Du, jeg gleder meg til å lese fortsettelsen………………
Tusen takk, hopeful – prøver etter beste evne, men det er jammen mye jobb å skulle lete etter løsninger som forhåpentligvis fungerer.
Liker at jeg får deg til å le – det er en viktig evne å ta vare på, oppi så mye elendighet 🙂
Vi har vært hjemme i over tre uker – og formen er shabby, kan du si. Men det kommer mer!